Venter i spenning!!

Jeg er skikkelig jålejente, så jentete som man kan få blitt noen ganger: går ikke ut uten mascara, elsker høye hæler og silkekjoler, kan gjerne bruke en halv dag på å forberede meg til fest, svarer "ingenting" når samboeren spør om hva som er galt, og gråter noen ganger bare helt uten grunn...

Heldigvis står ingenting av dette i veien for å være skikkelig fotballjente i tillegg! Iskald vind, litt regnvær eller strålende høstsol. Fotballskjerf og joggesko. Harde tribunestoler eller timesvis stående på murkanter. Jubelen når lagene kommer inn på banen. Forventningene, troen, håpet om at i dag, i dag vinner vi. Følelsen når laget ditt scorer, når laget ditt vinner og når laget ditt taper...

Jeg kan ikke helt fortelle hvorfor, men fotballen betyr noe helt spesielt for meg. Pappa hevder hardnakket at jeg kunne si "Tottenham hotspurs" da jeg var bare to år, og viste tommelen opp. Jeg spilte fotball som sju-åring, som eneste jente på guttelaget. Min første stil på barneskolen handler om at laget mitt (et bittelite idrettslag) vant cupfinalen mot Rosenborg, min første store kjærlighet var spiss på det samme laget, jeg så alle kampene til A-laget vårt i mange år (vi snakker 7. divisjon her!), jeg strikket lange skjerf i rødt og blått og stilte opp med bannere for å heie på gutta. Jeg satt hver eneste ettermiddag og klippet ut stoff om Gøran Sørloth, Kåre Ingebrigtsen og Mini fra avisene, og satte det systematisk inn i permer. Jeg kunne ramse opp lagoppstillinger til norske, engelske og en periode også italienske lag, og laget meg både internasjonale og norske favorittlag på lange lister. På ungdomsskolen flørtetullet jeg med en av gutta i klassen over meg, det gikk ut på at han slang kommentarer til meg om de spillerne jeg likte, og så svarte jeg med kommentarer på de han likte. Nå har vi vært kjærester i snart ti år..... ;)

Jeg har spilt i Norway Cup, heck, jeg har til og med scoret i Norway Cup! Fra jeg var 13 til jeg var 17-18 hadde vi eget fotballag for jenter, og hadde det supergøy både på trening og kamp. Jeg vet det høres rart ut, men jeg elsker lukten av våte fotballstrømper og fotballsko fulle av gress!!

Fra jeg var 13-14 år tok pappa meg med på fotballkamper på Marienlyst Stadion annenhver søndag, og jeg har alle billettene limt sirlig inn i et album. De søndagene sammen med pappa er noen av mine aller mest dyrebare minner, de gode samtalene vi hadde i bilen, så koselig det var å sitte i bilen på vei hjem og snakke om kampen, mens vi hørte på Radiosportens oppsummering av runden.

I dag ser jeg gjerne fotballkamp, men ikke for enhver pris. Jeg ser gjerne samboers favorittlag i England (2. divisjon...), alle Norges kamper, og også tippekamper. Jeg elsket å se storkampen Rangers mot Celtic, og kommer aldri til å glemme de intense følelsene hos folkene rundt meg. Jeg ser gjerne de store norske kampene, men jeg er litt ferdig med å stå i regnvær for å se Aalesund spille 0-0 mot Moss... Likevel kjenner jeg at det kribler litt ekstra i dag: Tippeligaen 2007 sparkes i gang, og for første gang på mange år er Strømsgodset en del av det gode selskap. Jeg har gått hele påskeferien med EN sang på hjernen: "Gamle Gress, kjent over landet, fra kyst til kyst. Ingen slår Godset, på Maaaarieenlyyyyyyyst."

Og jeg sier som gode gamle Bill Shankly: "Fotball er ikke et spørsmål om liv og død. Det er mye viktigere enn som så..... "